"Eit portrettintervju av min helt, Jone Trovik!"

I følge redaktør Tale Meinich skal eg visstnok ha sagt at eg svært gjerne ville intervjue Jone Trovik for Gynekologen. Eg kan ikkje hugse å ha sagt akkurat det, men det høyrest ut som noko eg godt kunne ha sagt, og dessutan er det ein rasande god idé. Jone har vore mitt forbilde sidan eg trødde mine barnesko på Haukeland for tjue år sidan, hennar engasjement, kompetanse, arbeidskapasitet og velvilje saknar sidestykke (figur 1). Den dag i dag er ho den fyrste eg tenker på når gode råd er dyre, enten det gjeld fagpersonar til covidrettleiaren, råd om laparoskopi eller når universitetet har slått seg heilt vrange. Så her, kjære lesarar: Eit portrettintervju av min helt, Jone Trovik! Vi møter Jone i Risør, der ho nettopp har starta på sin sommarferie:

Fortell litt om oppveksten din?

Jeg er eldst av tre søstre, vi er veldig tette i alder. Vi er født i -61, -63 og -64, så mine foreldre sa at -62 var det året de ikke fikk barn (figur 2). Min far drev butikk, det gjorde etter hvert også min mor, så vi var så heldige at vi kunne få sommerjobb i butikk. Det var lett å selge paraplyer i Bergen, litt verre å selge fancy skinnvesker til fine fruer. Jeg drev med svømming, ikke på noe voldsomt høyt nivå, men jeg konkurrerte på kretsnivå. Min far kjørte oss til morgentrening tidlig på morgenen, så trente vi en times tid, før vi tok bussen opp til skolen (figur 3). Vi var på svømmeleir om sommeren, det var veldig gøy, vi var på alle disse småstedene, Husnes, Årdal og Odda, hvor det var et svømmebasseng og en skole vi kunne sove på. 

Vaks du opp i Bergen Sentrum? 

Ikke akkurat i sentrum, jeg vokste opp på Storetveit, det var tidligere en del av Fana kommune. Det var 15-20 minutter med buss fra sentrum. 

Kvar gjekk du gymnaset? 

Det var også i Bergen, jeg gikk på Katten, katedralskolen i Bergen. Det heter Katten med -en på slutten, ikke Katta som i Oslo. Jeg gikk på naturfaglinjen, vi var veldig jevnt fordelt mellom gutter og jenter. Jeg syntes det gøyeste var biologi, men jeg måtte ha fysikk for å komme inn på medisinstudiet. Jeg søkte bare på medisin i Bergen, jeg hadde ingen plan B. 

Kva gjorde at du ville bli lege? 

Det var ikke fordi jeg hadde noen leger i familien. Som sagt arbeidet begge mine foreldre i butikk. Egentlig skulle jeg bli veterinær, jeg vokste opp med dyr, bare små husdyr, riktignok; det var skilpadde, undulater og etter hvert hunder som fikk valper. Da jeg leste til fysikkeksamen var det et kull med små mynder som kravlet rundt meg. Jeg tenkte at jeg skulle bli veterinær, for det var jo kjekt å stelle med dyr, men så oppdaget jeg at de fleste veterinærer driver ikke smådyrklinikker, de er faktisk ute i landbruket, det er kyr og greier! Svære dyr! Det ble for skummelt, da ville jeg heller bli lege. Så endte jeg ironisk nok opp som gynekolog; når man står med lang hanske og skal gjøre manuell placentauthenting føler man seg litt som en veterinær. 

Du studerte medisin i Bergen?

Ja, det var i 1979. Jeg hadde egentlig forventet at miljøet skulle være mer homogent enn det jeg opplevde. Jeg hadde kullkamerater med ulik alder, fra ulike samfunnslag og ulike politiske retninger. Jeg hadde trodd det skulle være et mer sånn handelshøyskolemiljø. Jeg hadde ikke så veldig mye kontakt med studiekameratene på fritiden, jeg hadde min kjæreste fra gymnaset som jeg giftet meg med veldig fort, så jeg var i grunnen veldig gift og bortsett fra at jeg var «evig kulltilitsvalgt», var jeg lite sosial med kullet i studietiden. Han studerte jus, så det var et helt annet miljø. Vi hadde mest kontakt med vennene fra gymnastiden. Det var først helt på slutten, når vi skulle ha avslutningsfest, at jeg tenkte «Jøss, hvem skal jeg gå med? Blir det noe vorspiel?» Det ble det, det var veldig hyggelig, så jeg ble litt sosial helt på slutten (figur 4). 

I studietiden var jeg typisk «flink pike» som alltid satt på første benk, det har jeg i grunnen fortsatt med, jeg sitter stort sett på første benk, enten det er i NGF eller det er i auditoriet på Kvinneklinikken. Jeg satt også på fremste rad da jeg skulle referere mitt første journalopptak som student på kirurgen, men kunne tydelig høre fnisingen fra medstudenter lengre bak da jeg forklarte at «pasienten ble sendt til røntgen tarmMASSASJE...» Og overlegens lakoniske kommentar at det var en prosedyre han ikke kjente til. Det var mange av de jeg studerte med som også ble gynekologer, i farten kommer jeg på Knut Hordnes, Torgeir Bjerknes og Svein Magne Skulstad som alle er i Bergen, Idunn Myklebust i Volda og så hun i Ålesund, Margrethe Sævik Lode.

“Jeg husker veldig godt at når noen kom inn på vakt med vondt i magen, hadde du faktisk tid til å snakke med dem, og finne ut at de ikke hadde vondt på grunn av et torkvert adnex, men fordi de vantrivdes på skolen eller far slo eller noe annet bakenforliggende.”

Kvar hadde du din turnus?

Jeg hadde turnus i Førde, det var veldig kjekt. Jeg hadde ikke så veldig høyt nummer, men jeg valgte Førde fordi jeg visste at der var det en gynekologisk avdeling, og de hadde en barneavdeling. De var store nok til at de kunne ha premature ned til 34 uker. Det var et sted som var lite nok. Det var to bord i kantinen som var legebord, så hvis du trengte et råd, gikk du bare dit i lunsjen, der traff du både kirurgen, barnelegen eller hvem det nå var du skulle snakke med. Det var ikke snakk om å sende henvisninger med rørpost. Jeg hadde både sykehusturnus og distriktsturnus i Førde, og så fikk jeg assistentlegevikariat på gyn der! Vi hadde fire-delt turnus, og pendling hjem til Bergen hver andre helg for å pleie et skrantende forhold gikk ikke bra. Det var mens jeg var på sykehuset at jeg traff Hansemann (figur 5). Han var anestesilege, og han dumpet inn på turnuskandidatkontoret, ja, vi hadde eget turnuslegekontor den gangen. Han spurte om jeg visste hvordan man kunne sende ut brev til alle turnuskandidatene i landet. Han skulle selvfølgelig gjøre et eller annet prosjekt om turnuskandidaters erfaring med akuttmedisin. Jeg tenkte at dette var sikkert lurt å være med på, så det ble den første studien jeg var med på. Hans hadde kjøpt en bitteliten Mac (han mener det var første PC blant sykehuslegene i Førde), som ble brukt til studien. Den har vi beholdt som en kuriositet på loftet. Sammen med Hans fikk jeg to flotte jenter på 9 og 12 år «på kjøpet»! 

Kva gjorde at du valde gynekologien?

I studietiden ble jeg med i MSO, medisinernes seksualopplysning. Jeg tenkte at det var veldig viktig med prevensjonsopplysning, og at det var noe jeg kunne bidra med gjennom MSO. Gynekologien ble veldig nærliggende i forhold til det. Jeg hadde masse boklig kunnskap om prevensjon, men den første gangen jeg tok i et kondom var da jeg skulle drive opplæring på banan i MSO-regi... 

Du flytta tilbake til Bergen?

Jeg var så heldig at når jeg skaffet meg en mann i Førde, hadde han allerede en leilighet i Bergen, og det passet meg veldig bra. Så da flyttet vi til Bergen, og jeg tok min sideutdannelse i kirurgi. Jeg hadde allerede to år gynekologi fra Førde. Nesten ferdig med kirurgiåret fikk vi vårt første felles barn (den eneste gutten), så fulgte en jente til etter to år og attpåklatten («gullegget») 9 år etter det. (Og nei, selv med anestesilegemann har jeg ikke fått epidural.) Mest praktisk obstetrisk bruk for ham var det da «minsten» ble den største (tyngste) på 5300g (på tross av negativ glukosebelastning), og hun trengte initial ventilasjon etter en vanskelig skulderforløsning. Hans var forøvrig ansvarlig anestesilege på min første sectio i Førde, jeg brukte så innmari lang tid at spinalbedøvelsen gikk ut og pasienten måtte få narkose…

Det var veldig kjekt å begynne med gynekologi på et sentralsykehus og ikke på Haukeland. Det er lite nok til at det ikke er så brennende travelt som vi har det her. Jeg husker veldig godt at når noen kom inn på vakt med vondt i magen, hadde du faktisk tid til å snakke med dem, og finne ut at de ikke hadde vondt på grunn av et torkvert adnex, men fordi de vantrivdes på skolen eller far slo eller noe annet bakenforliggende. Det synes jeg er mye vanskeligere å finne ut av når vi er på en så stor avdeling som Haukeland. Det blir å se om vi finner noe objektivt galt somatisk, og hvis ikke har du gjort en gynekologisk undersøkelse. Du har avkreftet at det er en gynekologisk årsak til smertene og kan sende henne tilbake til kirurgen. Men hun har jo akkurat like vondt i magen, og hvis det er en annen, underliggende årsak så finner ikke kirurgene noe mer ut av det enn vi gjør.

Du har lært fistelkirurgi av Torvid Kiserud?

Ja, han hadde jobbet åtte år i Afrika og lært seg fistelkirurgi der. Da han kom til Bergen hadde han med seg den kunnskapen, han var så vitenskapelig orientert at han fortløpende registrerte utfall for alle pasientene han behandlet for fistler ved Kvinneklinikken i Bergen helt fra 1995. Torvid konkluderte med at dette var en så spesialisert del av gynekologien at det var nyttig å få etablert som nasjonal behandlingstjeneste, så det ble vi formelt i 2012! Han lærte først opp meg, så lærte vi sammen opp Heidi (Thornhill, red anm), og så har Heidi og jeg sammen lært opp Bettina (Casanova Kråkenes). Jeg har vært på kurs om fistelkirurgi i London, og så har jeg vært i Etiopia, på Fistula hospital i Addis Abeba. Jeg har bare hospitert der, ikke operert, fistelkirurgi i utviklingsland er noe helt annet enn fisterkirurgi i Norge. De har en helt annen hovedårsak. Der er det oftest obstruerte fødsler, mye nekrose og ledsagende komplikasjoner. Fistlene vi ser er oftest etter kirurgi eller inflammatorisk (tarm)sykdom. 

Du tok din doktorgrad med Helga Salvesen som veileder? På biomarkørar og endometriecancer?

Helga var en veldig god venninne, professor, og vi hadde hytte på samme sted, på Haugastøl. Vi gikk masse på tur sammen på Haugastøl, og hun brukte mange år på å bearbeide meg, om ikke jeg skulle begynne å forske. Jeg hadde ikke tenkt å forske, jeg hadde nok med å være doktor og syns det var kjempefint! Til slutt sa hun «Nå har jeg et prosjekt, og jeg tror du vil like det.» Jeg tenkte at jeg kunne jo prøve, og så fikk jeg stipend på det prosjektet om biomarkører. Det var helt enkle immunhistokjemiske biomarkører dette, langt mindre avansert enn det «alle» driver med i dag, med all verdens genetiske markører. Immunohistokjemi er veldig basal farging som ofte kan gjøres rutinemessig på patologisk avdeling. Da jeg var student tenkte jeg at jeg aldri skulle bli patolog, jeg syntes det var så vanskelig å sitte og se i mikroskop. Men jeg har altså brukt tre år på å farge og mikroskopere patologiske snitt, så man må jo bare spise i seg ting man har sagt at man aldri skal gjøre! Det er det som er så fascinerende med medisin; nesten alt du gjør blir interessant, når du får lov til å bruke litt tid på det, så forstår du hva det er du skal se på, og så blir det spennende. Det var viktig for meg at prosjektet hadde klinisk relevans; vi skulle se om en helt enkel immunfarging, som man kan gjøre på en rutinelab, kunne predikere alvorlighetsgrad av endometriecancer. Vi fant ut at det kunne den, det har vi tatt videre med å bruke østrogen- og progesteronreseptorfarging til å si om dette er en cancer med stor eller liten risiko for lymfeknutemetastaser. Etter dette har man begynt med «sentinel node», som er en måte å gjøre lymfeknutesampling uten å måtte gjøre lymfadenektomi. Neste skritt blir å se om det fremdeles er relevant å gjøre østrogen- og progesteronreseptorfarging, eller om man bare skal gjøre «sentinel node»-reseksjon på alle. Jeg har fortsatt å være i kreftforskningsgruppen (som postdok, figur 6), og også etter Helga døde, men gynekologisk kreft er ikke mitt kliniske hjertebarn, jeg er nok mer en generell gynekolog i hjerte og i praksis. Som professor får jeg også bruke tid på undervisning og det er også veldig kjekt! Å lære kommende kolleger gynekologi føles også veldig meningsfylt. At jeg fikk instituttets undervisningspris i år var veldig gjevt!

Du var leiar i Norsk Gynekologisk Foreining?

Ja, det syntes jeg var veldig kjekt. Jeg har en veldig stor identitet som gynekolog, så da var det veldig gjevt å bli bedt om å være leder for gynforeningen (figur 7). Det er en faglig forening, landets gynekologer har veldig stor respekt for hva den foreningen står for. Vi var den første foreningen som laget faglige veiledere, det synes jeg vi skal være kjempestolte av. De veilederne vi selv har laget har en legitimitet innad i fagfeltet som er større enn slikt som kommer fra helsedirektoratet. Det var interessant å oppleve disse politiske irrgangene, men også frustrerende; jeg var leder da vi hadde denne debatten om ultralyd og terminbestemmelse. Vi hadde vårt standpunkt som var velfundert blant landets gynekologer, mens helsedirektoratet og departementet laget sin bestemmelse ved å velge ut noen som de ville høre på. 

Eg har forstått at det var ein krevande prosess?

Ja, det var en veldig krevende prosess! Til syvende og sist hadde de likevel ikke noen maktmidler; når vi som forening endte opp med å si at vi vil bruke både Terminhjulet og eSnurra, kunne de ikke tvinge oss til noe annet. Ikke når vi som fagfelt har sagt at dette mener vi er rett.

Kva er den største skilnaden mellom faget slik det er i dag i forhold til då du starta?

Minimal invasiv kirurgi har kommet for fullt: TVT, hysteroskopi og laparoskopi. Videolaparoskopi gir en utrolig bedring i opplæring og assistanse, istedenfor at kun operatør kan se feltet via ett øye på skopet. Vi har fått masse nye prevensjonsmidler, medisinsk abort har kommet i min tid, hormonspiral har kommet. Dette er viktige ting. Hele fertilitetsmedisinen har kommet til. Ultralyddiagnostikken er milevis unna det det var da jeg startet. Vi hadde ett ultralydapparat da jeg begynte på KK, det var kjempesvært og stod innelåst på et rom. Så kom de vanlige ultralydapparatene som vi kunne bruke til å se at det forhåpentligvis var en vital intrauterin graviditet, så kunne man etter hvert begynne å anslå termin. At vi nå har ultralydapparater og leger som klarer å visualisere de aller minste karene til binyrene, det var overhodet ikke aktuelt da jeg begynte. Så det har jo skjedd kjempemasse! 

Vil du seie at noko har gått tapt på vegen? 

Vi har fått et veldig stort dokumentasjonskrav i medisinen generelt. Det går veldig mye tid med til å skrive på ting, heller enn å gjøre ting. Du må passe på at du har kodet og registrert i diverse dataprogrammer, i stedet for å fokusere bare på pasientbehandlingen. Når vi har så mye teknologi, forventer pasientene den teknologien tilgjengelig til enhver tid. Det er ikke alltid like velfundert om dette er nødvendig eller medisinsk nyttig. Hvis en kvinne har en positiv gravitest og en blødning to dager etterpå, kommer hun med en forventning om at vi skal bruke ultralyd og si om det er en vital graviditet eller ikke, og det kan vi jo ikke! Jeg tviler på om bestemmelsen om tidlig ultralyd til alle norske kvinner er kost/ nytte vurdert. Jeg mener vi kunne brukt helseressursene bedre til noe annet enn å gjøre ultralydscreening to ganger hos alle gravide.

“Du har ikke spurt meg om kvalme!”

Har du nokon råd til unge gynekologar som tar fatt på spesialiseringa no?

Det er et utrolig spennende fagfelt. Du kan uansett finne noe DU syns er spennende. Vi følger kvinnene fra før svangerskapet, gjennom til fødsel, vi har ungdomsgynekologi, vi kan gi fertilitetsbehandling, vi har hele den reproduktive alder med blødningsforstyrrelse, klimakterie- og postmenopausale plager, vi har kreftbehandling og omsorg ved livets slutt. Det er praktisk fødselshjelp og praktisk kirurgi, det er et utrolig variert fagfelt! Du kan fordype deg i indremedisin og endokrinologi, du kan sitte og se på blodprøvesvar og lure på hva de betyr. Vi har så masse spennende, vi har bruk for alle, så jeg vil si til alle som tenker at de kanskje har lyst til å bli gynekolog: «Ja, det syns jeg du skal prøve. Du vil helt sikkert finne noe du syns er spennende!» 

Er det nok vi har gløymt å snakke om?

Du har ikke spurt meg om kvalme! Vi må snakke om hyperemesis, der har jeg et hjertebarn (figur 8)! Det var litt tilfeldig, jeg tror det var Hans igjen, han drev med ernæringsbehandling på anestesiavdelingen og lurte på hvorfor vi ikke kunne ernære disse kvalme gravide med sonde. Det har vi prøvd, og det fungerte godt, så det har blitt en etablert metode også ved hyperemesis. Kvinner med hyperemesis føler seg ikke ivaretatt, de føler seg ikke forstått, kanskje fordi dette er en relativt sjelden tilstand, der mellom én og tre prosent av gravide får en så alvorlig kvalme. Samtidig er det så innmari vanlig å være kvalm. Både doktorer og særlig pårørende har vanskelig for å forstå når det vanlige bikker over i sykdom. Det er litt som med endometriose og dysmenoré; menstruasjonssmerter er så vanlig, når blir det så vondt at det er en sykdom? Derfor går kvinnene og er misforstått i lang tid før vi/helsevesenet erkjenner at kvinner med hyperemesis faktisk er alvorlig syke og gir dem behandling. Vi er ikke flinke nok til å tenke ernæring, vi gir kvalmestillende og væske og så tenker vi at det er okei, men det er nok ikke det. Vi må også passe på at de får ernæring. 

Avslutningsvis? 

Jeg har aldri angret på mitt yrkesvalg! Min mormor var jordmor, og min yngste søster ble også jordmor, så hun var selvfølgelig mormors favoritt. Vi er så heldige som får være med på fødsler, det er fantastisk hver gang! Det er jo et under, du kan jo aldri tenke deg at det barnet på noen måte skulle kommet seg inn igjen der, når det først har kommet ut. Vi må huske på at vi er priviligerte som får lov til å være med på det øyeblikket når et barn blir født. 

Tusen takk for praten, og fortsatt god sommar!

Takk i lige måde!